Bittersøtt samarbeid

BLIKK. Jeg veit ingenting om hvordan en hvitveis smaker. Men jeg vil gjette på at den byr på både bitterhet og sødme.

Da jeg marsjerte i min egen takt gjennom deler av Østmarka 17.mai, tok jeg flere pauser for å suge til meg sanseinntrykk i både skulderhøyde, knehøyde og tåhøyde.

Det duftet bare svakt av hvitveisen (nesa mi virker ikke like godt nå som for et par tiår siden), kjeppen uti vannet var noe uskarp før jeg fikk justert kameraet mitt, og den bevegelige mauren var ikke langt unna å springe oppover låret mitt da jeg forsiktig senket knærne ned mot bakken for å komme nærmere.

Med så åpne sanser som mulig gikk jeg denne nasjonaldagen inn i naturen ved Nøklevann, og tid og sted mistet sin målbarhet slik de alltid gjør når jeg fortaper meg i detaljene. Skjønnhet, undring og transcendens tar overhånd, og når jeg "kommer til meg selv" har jeg gjerne oppholdt meg en liten halvtime i denne verdenen av lengsel og glede - lengsel etter å gå i ett med elementene, glede over å kunne få oppleve stillheten og naturnærværet. 

(Teksten fortsetter under bildene.)

BLEKK. Om du klikker her vil du kunne lese et intervju på fastcompany.com med forfatter Susan Cain.

I intervjuet sier hun blant annet: "Studies show that when we engage with something artistic or beautiful it activates the same parts of our brain as when we’re in love. It creates greater senses of well-being and creativity. So there are demonstrable, immediate benefits."

Cain legger til: "It’s the fact that we’re always thirsting for a more perfect and beautiful world that propels us to create things and connect with each other. Beauty is the great catalyst to the world we all desire. That’s what it symbolizes and why we search for it so much."

I sin bok Bittersweet, som kom i 2022, tilbyr Cain et verktøysett, en agenda for en "bittersøt" samling som skal gi kreative fordeler til f.eks. en gruppe ledere som møtes. Her handler det kort sagt om å bruke følelser til å sette i gang samarbeid.

"I’d start with a practice of everybody sharing something they find “unbearably beautiful” and why. It might be a video, a piece of art, or an experience they had", sier Cain til Fast Company.

Og hun legger til: "Then I would ask them to write down and, if they’d like, to share something in their lives that’s “a bitter” and something that’s “a sweet.” The facilitator can point out that every one of us is walking around with this connection of bitters and sweets. It’s part of what it means to be human, regardless of what we present to each other."

"Lastly, I would suggest playing the Cleveland Clinic video: Empathy: The Human Connection to Patient Care. It shows people you normally walk past in hospital corridors with captions like “Waiting for a new heart” or “Visiting Dad for the last time.” So you can show the video, then ask people to write down their own captions and guess what other people’s are."

Å skape et rom med ekstrem emosjonell ikke-fordømmelse er ifølge Susan Cain nøkkelen til å nå vårt fulle kreative og menneskelige potensial.

(Teksten fortsetter under bildene.)

BEVEGELSE. Nå i juni skal jeg samle mine nettverkskollegaer i Partners in tilt  til stillhetsvandring i Oslomarka. Planen er å teste ut deler av Susan Cains gruppeverktøy på dem.

Om dette fungerer godt, vil jeg implementere bittersøte metoder i IMAGOS arbeid med å vise mennesker "veien til stillheten", denne vandringa som i beste fall gir deltakerne livgivende sinnsro som følge av intelligente avbrekk, mellomrom og pustepauser.

Når jeg lukker øynene og forestiller meg nettverkssamlinga, hører jeg en hvisken fra en klukkende bekk som forteller meg at den leder næring til knoppskyting vår etter vår, og at vi i vår lengsel etter skjønnhet skal minne hverandre om at tilværelsen er syklisk i sin natur, med fødsel og død som ramme for menneskers liv. 

 (Teksten fortsetter under bildet.)